Den allerførste sommeren på Friland

I juni flytta vi til Friland. Vi pakket alt krimskramset vårt ut av kollektivet på Østerbro i København og la 10 år som Københavnere bak oss. For Frimand og meg var det starten på fortsettelsen fra vår første date for knapt to år siden.

Mange spør oss: Hvorfor Friland? Hvorfor så langt bort, og hvorfor akkurat den økolandsbyen? Det finnes jo så mange. Jeg kan ikke svare bedre enn at det er Friland som har valgt oss. Det var skjebnen. På vår første roadtrip sammen, da vi bare akkurat var blitt kjærester og lånte en venns røde varebil med hjemmesnekret seng i, dro vi til Djursland fordi det er vakkert. Og når vi skulle dit, så burde vi også kjøre innom Friland, mente en annen venn. For så kunne vi møte Sten Møller som er økobygger, og det ville sikkert være spennende for Frimand, som gikk på snekkerskolen. Så det gjorde vi. Og det var den deiligste sensommerdag og Sten Møller var den mest inspirerende og kloke kollektivist og økobygger. Jeg kan huske vi klemte hverandres hender hardt da han sto og utbroderte sine visjoner. Her var det noe!

Senere kjørte vi opp og ned bakkene på vei inn i nasjonalparken Mols bjerge for å gå en tur i skogen, og jeg husker at jeg tenkte her; her kan jeg bo. Her behøver jeg ikke å nøyes med kjedelige paddeflate jorder i alle retninger. Her er det utsyn, og naturforhold som avgjør hvordan menneskene bor. Her er det ikke kun menneskene som gjør seg til herre over hvilken vei vannet løper og hvordan naturen får lov til å gro. 

Gjennom vinteren tok vi noen turer til Friland for å hjelpe til med byggingen av restaurant Moment. Det moderne halmhuset som nå huser en vegetarisk fine-dining-restaurant. Steen Møller stod for byggeriet av huset og drivhuset, som forsyner restauranten med friskt grønt – og gjødes av avfallet fra restauranten. Det var sånn vi fant ut av at det var en ledig byggetomt til salgs. Vi bestemte oss for å søke – det var jo deilig uforpliktende. Så ble vi innkalt til samtale. Ok, det gjør vi, det koster jo heller ingen ting, og ingenting er avgjort. Men da vi fikk mailen om at samtalegruppen gjerne ville ha oss som nye naboer var vi begge uten tvil: Vi gjør det! Tonje og Frimand Friland, det er jo meningen!  

Uten å ha vurdert et eneste annet sted besluttet vi oss for å satse alt på Friland. Friland dalte ned i hodet vårt. Det er som om du har gått i årevis og drømt om å seile ut i verden. Og så en dag går du en tur på havna og ved kaien ligger det en båt som skal seile i morgen. De spør om du vil med. Dette er sjansen du har drømt om. Men hva med besetningen? Er det dem du vil seile med? Og vil du dit hvor de skal seile? Du kan la skuta seile dagen etter uten deg, men kanskje var det den eneste sjansen du fikk. Det kan i hvert fall ta lang tid før du får et lignende tilbud igjen. Du kan også velge å hoppe ombord og ta det du får. Hvis det absolutt ikke fungerer kan du alltids stå av i en annen havn. Jeg øver meg i å verdsette de tingene som føles lette. De tingene som bare kommer. Ofte tenker jeg at det nok sikkert er noen haker ved det. Det må jo være noe galt når det føles så lett. Men hvem er det som sier at det er sånn? At alt skal være en kamp? Hvorfor ikke bare ta i mot de gavene som universet skjenker meg? Det er nok som er vanskelig.

Jeg har de siste årene vært på vei ut av byen. Mentalt på vei. Det var bare det at jeg savnet en å gjøre det med. En partner-in-crime. Men etter en del år som single i byen hadde jeg faktisk besluttet meg for at jeg nok bare måtte hoppe alene. Det var kanskje ikke helt realistisk å satse alt på å møte en på Blågårdsgade som også var helt klar til å rive røttene opp fra stenbroen. Men så likevel… Flere og flere snakker om det. Å bytte byen ut med åpent landskap. Og flere og flere gjør det faktisk også. Og ikke bare på den måten at de flytter tilbake til der de kommer fra når barna deres begynner å kravle opp av barnevogna. Nei, sånn helt på eget initiativ. Og også bybarn som meg.

Første gang jeg møtte Frimand på BAR på Kronborggade på Nørrebro var vi i hvert fall enige om mange ting. Blant annet at ti år i byen var nok. Jeg hadde en førtitallsfrisyre med en victoryroll som ikke ville sitte ordentlig og som gjorde meg nervøs. Rulletobakken som han forsøkte å omdanne til sigaretter gled konstant ut av hendene på ham og ville helst forbli løs tobakk. Etterpå har han fortalt meg at han forstod at jeg likte ham da jeg hadde vært på toalettet og tatt victoryrollen ut. Knapt to år etter at vi møttes midt i det København vi begge elsker, men var ferdige med at bo i, har vi så tatt det store første fysiske skrittet mot livet på landet.

Så nå er vi her. På Friland. I en 14 kvadratmeter stor skurvogn med det meste av det vi eier oppmagasinert i en blå skipscontainer i hagen. Og det er sommer og tiden flyr og vi har flere prosjekter enn vi har rekker, enda vi har bestemt oss for å vente med husbyggeriet til neste sommer. Frimand har allerede fått nok oppgaver lokalt. For det meste går han og renoverer et gammelt stråtekket bindingsverkshus nede i Mols bjerge, sammen med en annen snekker fra Friland. Jeg pendler fortsatt til København for å tjene noen ståler som handicaphjelper. I mellom vaktene prøver jeg å finne tid til å arbeide med en bok om mitt gamle kollektiv Maos Lyst som blir 50 år neste år; er Danmarks eldste kollektiv og et ekte barn av 1968.

Når vi begge er på Friland prøver vi mest av alt å bare få ro. Lande og slå røtter. Merke stillheten og knipe oss i armen hver gang vi tenker at det er en drøm, at det ikke er vårt. For det er det. Og neste år skal vi reise et hus. Er hus vi har ”klunset” som det heter på godt dansk, et gjenbrukshus som vi selv har tatt ned sammen med gode venner. Det er timberframen, den bærende trekonstruksjonen, vi har tatt vare på fra det gamle huset som stod i Hornbæk på Nordsjælland. Timberframe er den amerikanske formen for bindingsverk. Huset vi skal bygge blir et hus av tre med tre på. Trebjelker som bærende elementer, treplater med rørvev og leirpuss som innervegger, trefiber- eller hampisolering, plankevegger utenpå og tak av planker eller tresponer. Fundamenteringen er vi ikke sikre på ennå, men vi vil i hvert fall så vidt mulig unngå å støpe sement. Det er et viktig prinsipp for oss å forsøke å lage et hus som kan forsvinne med tiden, hvis menneskene ikke lenger har bruk for det. Så kan det forgå, uten at det ligger igjen bunker med miljøfarlig avfall eller materialer som ikke forsvinner. Det er det minst miljøbelastende for kloden og det sunneste huset for oss å bo i.

Vi bygger et lite hus på cirka 60 kvadratmeter, så vi har masse plass til å dyrke så mye mat som mulig i hagen. Heldigvis har vi mine permakultur-undervisere som naboer, så vi kan få gode råd og inspirasjon og kjøpe planter fra planteskolen de har. Tomten vår; vårt lodd, er litt over tusen kvadratmeter stort. Der blir det plass til både en skoghage med frukt- og nøttetrær, bærbusker og flerårige grønnsaker, en kjøkkenhage med ettårige grønnsaker, massevis av blomster som kan spises av både av oss og av insektene, spiselig hegn som omkranser tomten og boltreplass til både noen høns, et par sneglespisende andebasser, en liten hund og oss selv. Stein på stein, planke på planke og frø på jord. 

Det er dette eventyret jeg gjerne vil dele her på bloggen Permaliv