På tide å høvle CO2-avtrykket

Det eneste gode med engangsprodukter er at du kan velge å begynne på en grønnere vane med det samme.

Min nye gode gammeldagse "sikkerhetsbarberhøvel" får selskap av et barbersåpestykke, fordi barberskum på boks er kommende avfall fylt med hormonforandrende stoffer!

Min nye gode gammeldagse "sikkerhetsbarberhøvel" får selskap av et barbersåpestykke, fordi barberskum på boks er kommende avfall fylt med hormonforandrende stoffer!

Og er du en av dem som bruker engangshøvler, skal du bare endre den vanen med det samme! Hvert år ender to milliarder engangsbarberhøvler i søppelbøtta bare i USA. Og engangshøvlene havner stort sett på fyllinga, fordi de er vanskelige å kildesortere.  Selv har jeg tynet min Gillette-høvel med utskiftbare blader til det ytterste. Og fordi jeg har hatt den typen som vibrerer litt, en Gillette Fusion Power, har barberbladene også holdt utrolig mye lenger enn jeg tror noen vil anbefale. 

Jeg har det sånn at hvis jeg har noe som fungerer, så vil jeg skvise så mye ut av det som mulig før jeg kaster det. For det er jo først da det virkelig blir til søppel, og jeg skal ut og anskaffe meg en ny greie, som også har kostet CO2 og materialer å produsere. Derfor har jeg satt bladene i et sinnrikt rotasjonssystem som på en eller annen måte har fungert til nå. Jeg har ikke kunnet få meg selv til å kjøpe nye, både fordi det er et engangsprodukt som ikke kan resirkuleres og dermed ender på fyllinga, men også fordi stripen med gelé på bladene, som skal få barberingen til å gå som smurt, også ofte inneholder hormonforandrende stoffer. Det er bestemt ikke noe jeg vil kjøre rundt på bikinilinjen med eller sende videre i spillevannet.

Jeg har vurdert å skaffe meg en Razorpit; en slags slipestein til barberhøvler, som kan få det samme bladet til å holde minst 150 barberinger. Så hvis du er som meg og har en masse gamle barberblader liggende, eller en hel pakke av de enda mer syndige engangsbarberhøvlene, kan en razorpit være en måte å få all den barberkraft ut av plastikken på som bare mulig. Alternativt kan man endre til en varig ny god vane; nemlig en såkalt Safety Razor. Det er en gammeldags barberhøvel med utskiftbare barberblader i rent metall. Høvelen har ingen utløpsdato og bladene kan kildesorteres og er frie for skummel kjemi.

"sånn kommer man til å møte seg selv i døra igjen og igjen når man er på vei til å bli et bedre menneske"

Den norske nettbutikken Trendhim.no kontaktet meg i sommer og spurte om jeg hadde lyst til å prøve en sånn høvel fra dem. De er først og fremst en nettbutikk for menn, men har erfart at flere og flere kvinner også er interessert i mer miljøvennlig barbering. Nå har jeg brukt barberhøvelen jeg fikk fra dem i et par måneder. Den barberer godt, men jeg har skullet venne meg til at selv om den på engelsk heter Safety Razor, er den et farligere instrument å ha mellom hendene og også eventuelt mellom beina(!), enn min gamle gillette. Jeg har skåret meg på leggene et par ganger når jeg i gammel vane har barbere meg i hurten og sturten i dusjen.

Og sånn kommer man til å møte seg selv i døra igjen og igjen når man er på vei til å bli et bedre menneske. Å endre en liten vane fører ofte en større og mer grunnleggende endring med seg. Om du velger den ene eller andre barberhøvel har betydning, spesielt i forhold til avfall. Men i følge Brian Palmers artikkel i The Green Lantern koster ti minutters barbering i dusjen omkring 90 liter varmt vann, svarende til 4,1 kilowatt-timer elektrisitet og omkring 2,5 kilo CO2. Barberer du deg i dusjen tre ganger, tilsvarer det et helt års barbering foran håndvasken. I tillegg har du sløst en hel masse drikkevann til å skylle hårstumper ut i kloakken med.  

Min gamle sløve vane med å barbere meg mens dusjen er tent stopper nå. I stedet vil jeg ta meg tid til å sette meg ned og barbere meg med min ”sikkerhetsbarberhøvel” i ro og mak. Med tid, en skål vann og mitt gode barbersåpestykke fra Friendly Soap, unngår jeg forhåpentlig både blod, tårer og sort samvittighet.

Det er faktisk påfallende at de fleste gangene jeg legger om en vane fra det kjappe, enkle – men ikke bæredyktige, til et litt mer tungvint – men bæredyktig – alternativ, så følger det også en liten livsstilsendring med. Og som regel er det en god livsstilsendring. Det er vel ingen som kan si at det å ta seg fem minutter for seg selv med låst baderomsdør og fokus på én ting av gangen er en dårlig ting å gjøre. Men, det krever at man tar seg tid og gir seg rom til det. Kan man gjøre barbering til en øvelse i zen, blir overgangen til en grønn vane både bæredyktig for verden, for kroppen og for sjelen.


Du kan lese hele Brian Palmers artikkel om barbering og CO2-avtrykk på The Green Lantern

Du kan kjøpe en ny miljøvennlig høvel på trendhim.no

I Danmark kan du kjøpe Friendly Soap i Meny, eller på Suztain.com

Isangs har også deilige miljøvennlige håndlagede produkter, deriblant barbersåpestykker.

Madeformen.dk eller madeformen.no har både Razorpit og Safety Razors

Du kan også kjøpe Razorpit i Helsebixen.dk

 

Gjenbruksstasjonstur med 'Team Långstrump'

Team Långstrump med fire hjul og en masse skrammel til sortering

Team Långstrump med fire hjul og en masse skrammel til sortering

For tiden er jeg bare på Friland. Endelig, etter en sommer med mye farting til og fra København. Jeg forsøker å jobbe på dataen mens gårdhunden Pippi spiser og vokser og leker og sover rundt meg. Det gir et interessant arbeidsflow, for det er nytteløst å overse henne når hun gjerne vil leke og bore de spisse hvalpetennene sine i ALT. Så da får jeg pauser, mange pauser hvor vi leker og løper og trener dressur. Til nå kan hun se meg i øynene når jeg kaller på henne. Sitte når hun får en godbit og av og til dekke også. Og så er hun en racer på å hente ball og hoppe i høyt gress. 

Fredag ettermiddag hadde jeg bruk for å bevege meg utenfor tomta vår, så da pakket jeg sykkeltraileren med papp og plast og gamle kjøkkenskap og hang den på cargo-sykkelen til Frimand. Pippis kurv passer perfekt på lasteplanet foran, sånn at hun kan trone som en gallionsfigur med ørene flagrende når vi sykler. Det er ikke langt til den nærmeste gjenbruksstasjonen herfra, og de har nylig etablert en kjempefin bytteavdeling til alt fra småsaker til byggematerialer; Hurra for Reno Djurs! Jeg avleverte litt og kom hjem med noen fine små guldbelagte kaffekopper. 

 

 

Den allerførste sommeren på Friland

I juni flytta vi til Friland. Vi pakket alt krimskramset vårt ut av kollektivet på Østerbro i København og la 10 år som Københavnere bak oss. For Frimand og meg var det starten på fortsettelsen fra vår første date for knapt to år siden.

Mange spør oss: Hvorfor Friland? Hvorfor så langt bort, og hvorfor akkurat den økolandsbyen? Det finnes jo så mange. Jeg kan ikke svare bedre enn at det er Friland som har valgt oss. Det var skjebnen. På vår første roadtrip sammen, da vi bare akkurat var blitt kjærester og lånte en venns røde varebil med hjemmesnekret seng i, dro vi til Djursland fordi det er vakkert. Og når vi skulle dit, så burde vi også kjøre innom Friland, mente en annen venn. For så kunne vi møte Sten Møller som er økobygger, og det ville sikkert være spennende for Frimand, som gikk på snekkerskolen. Så det gjorde vi. Og det var den deiligste sensommerdag og Sten Møller var den mest inspirerende og kloke kollektivist og økobygger. Jeg kan huske vi klemte hverandres hender hardt da han sto og utbroderte sine visjoner. Her var det noe!

Senere kjørte vi opp og ned bakkene på vei inn i nasjonalparken Mols bjerge for å gå en tur i skogen, og jeg husker at jeg tenkte her; her kan jeg bo. Her behøver jeg ikke å nøyes med kjedelige paddeflate jorder i alle retninger. Her er det utsyn, og naturforhold som avgjør hvordan menneskene bor. Her er det ikke kun menneskene som gjør seg til herre over hvilken vei vannet løper og hvordan naturen får lov til å gro. 

Gjennom vinteren tok vi noen turer til Friland for å hjelpe til med byggingen av restaurant Moment. Det moderne halmhuset som nå huser en vegetarisk fine-dining-restaurant. Steen Møller stod for byggeriet av huset og drivhuset, som forsyner restauranten med friskt grønt – og gjødes av avfallet fra restauranten. Det var sånn vi fant ut av at det var en ledig byggetomt til salgs. Vi bestemte oss for å søke – det var jo deilig uforpliktende. Så ble vi innkalt til samtale. Ok, det gjør vi, det koster jo heller ingen ting, og ingenting er avgjort. Men da vi fikk mailen om at samtalegruppen gjerne ville ha oss som nye naboer var vi begge uten tvil: Vi gjør det! Tonje og Frimand Friland, det er jo meningen!  

Uten å ha vurdert et eneste annet sted besluttet vi oss for å satse alt på Friland. Friland dalte ned i hodet vårt. Det er som om du har gått i årevis og drømt om å seile ut i verden. Og så en dag går du en tur på havna og ved kaien ligger det en båt som skal seile i morgen. De spør om du vil med. Dette er sjansen du har drømt om. Men hva med besetningen? Er det dem du vil seile med? Og vil du dit hvor de skal seile? Du kan la skuta seile dagen etter uten deg, men kanskje var det den eneste sjansen du fikk. Det kan i hvert fall ta lang tid før du får et lignende tilbud igjen. Du kan også velge å hoppe ombord og ta det du får. Hvis det absolutt ikke fungerer kan du alltids stå av i en annen havn. Jeg øver meg i å verdsette de tingene som føles lette. De tingene som bare kommer. Ofte tenker jeg at det nok sikkert er noen haker ved det. Det må jo være noe galt når det føles så lett. Men hvem er det som sier at det er sånn? At alt skal være en kamp? Hvorfor ikke bare ta i mot de gavene som universet skjenker meg? Det er nok som er vanskelig.

Jeg har de siste årene vært på vei ut av byen. Mentalt på vei. Det var bare det at jeg savnet en å gjøre det med. En partner-in-crime. Men etter en del år som single i byen hadde jeg faktisk besluttet meg for at jeg nok bare måtte hoppe alene. Det var kanskje ikke helt realistisk å satse alt på å møte en på Blågårdsgade som også var helt klar til å rive røttene opp fra stenbroen. Men så likevel… Flere og flere snakker om det. Å bytte byen ut med åpent landskap. Og flere og flere gjør det faktisk også. Og ikke bare på den måten at de flytter tilbake til der de kommer fra når barna deres begynner å kravle opp av barnevogna. Nei, sånn helt på eget initiativ. Og også bybarn som meg.

Første gang jeg møtte Frimand på BAR på Kronborggade på Nørrebro var vi i hvert fall enige om mange ting. Blant annet at ti år i byen var nok. Jeg hadde en førtitallsfrisyre med en victoryroll som ikke ville sitte ordentlig og som gjorde meg nervøs. Rulletobakken som han forsøkte å omdanne til sigaretter gled konstant ut av hendene på ham og ville helst forbli løs tobakk. Etterpå har han fortalt meg at han forstod at jeg likte ham da jeg hadde vært på toalettet og tatt victoryrollen ut. Knapt to år etter at vi møttes midt i det København vi begge elsker, men var ferdige med at bo i, har vi så tatt det store første fysiske skrittet mot livet på landet.

Så nå er vi her. På Friland. I en 14 kvadratmeter stor skurvogn med det meste av det vi eier oppmagasinert i en blå skipscontainer i hagen. Og det er sommer og tiden flyr og vi har flere prosjekter enn vi har rekker, enda vi har bestemt oss for å vente med husbyggeriet til neste sommer. Frimand har allerede fått nok oppgaver lokalt. For det meste går han og renoverer et gammelt stråtekket bindingsverkshus nede i Mols bjerge, sammen med en annen snekker fra Friland. Jeg pendler fortsatt til København for å tjene noen ståler som handicaphjelper. I mellom vaktene prøver jeg å finne tid til å arbeide med en bok om mitt gamle kollektiv Maos Lyst som blir 50 år neste år; er Danmarks eldste kollektiv og et ekte barn av 1968.

Når vi begge er på Friland prøver vi mest av alt å bare få ro. Lande og slå røtter. Merke stillheten og knipe oss i armen hver gang vi tenker at det er en drøm, at det ikke er vårt. For det er det. Og neste år skal vi reise et hus. Er hus vi har ”klunset” som det heter på godt dansk, et gjenbrukshus som vi selv har tatt ned sammen med gode venner. Det er timberframen, den bærende trekonstruksjonen, vi har tatt vare på fra det gamle huset som stod i Hornbæk på Nordsjælland. Timberframe er den amerikanske formen for bindingsverk. Huset vi skal bygge blir et hus av tre med tre på. Trebjelker som bærende elementer, treplater med rørvev og leirpuss som innervegger, trefiber- eller hampisolering, plankevegger utenpå og tak av planker eller tresponer. Fundamenteringen er vi ikke sikre på ennå, men vi vil i hvert fall så vidt mulig unngå å støpe sement. Det er et viktig prinsipp for oss å forsøke å lage et hus som kan forsvinne med tiden, hvis menneskene ikke lenger har bruk for det. Så kan det forgå, uten at det ligger igjen bunker med miljøfarlig avfall eller materialer som ikke forsvinner. Det er det minst miljøbelastende for kloden og det sunneste huset for oss å bo i.

Vi bygger et lite hus på cirka 60 kvadratmeter, så vi har masse plass til å dyrke så mye mat som mulig i hagen. Heldigvis har vi mine permakultur-undervisere som naboer, så vi kan få gode råd og inspirasjon og kjøpe planter fra planteskolen de har. Tomten vår; vårt lodd, er litt over tusen kvadratmeter stort. Der blir det plass til både en skoghage med frukt- og nøttetrær, bærbusker og flerårige grønnsaker, en kjøkkenhage med ettårige grønnsaker, massevis av blomster som kan spises av både av oss og av insektene, spiselig hegn som omkranser tomten og boltreplass til både noen høns, et par sneglespisende andebasser, en liten hund og oss selv. Stein på stein, planke på planke og frø på jord. 

Det er dette eventyret jeg gjerne vil dele her på bloggen Permaliv 

 

 

Jeg elsker kimchi!

Det virker ganske farlig. Og ukontrollert. Hva om det er feil bakterier som blomstrer opp? Men stikk hendene i kålen – det kan stort sett ikke gå galt!

IMG_1433.JPG

Etter at jeg bodde en måned i Sør-Korea for et par år siden har jeg savnet kimchien som man får til alle måltider. Koreansk mat en vidunderlig godt og kimchi er sidekicket til hver en rett. Tradisjonelt har hver familie i Korea sin helt egen kimchi-oppskrift. De kan varieres i det uendelige, og hver gang vi åpnet kjøleskapet i det lille huset vi bodde i, i et av Seouls hutong kvarterer, fant vi en ny variant som vår værtinde hadde satt igjen til oss. 

Jeg har lenge laget min egen kombucha, og kan virkelig merke at det er godt for meg. Endelig har jeg tatt mot til meg og laget min første dose kimchi. Det virker så vilt, men er egentlig veldig lett. For sikkerhets skyld kjøpte jeg Aarstidernes bok Fermentering, som er full av facts og oppskrifter om fermenteringskunsten og dekker både kimchi, kraut og kombucha.

Jeg holdt meg til den tradisjonelle, men brukte savoykål og glaskål (knutekål på norsk) som hovedingredienser. Jeg lavde den også vegansk/vegetarisk, ved å bruke tang i stedet for fiskesaus i kimchi-pastaen. 

Kål inneholder masse melkesyrebakterier, så kål er en sikker start på en god fermentering. Dessuten har huden vår også masse melkesyrebakterier på seg, med mindre vi dreper disse med desinfiserende håndsprit eller antibakterielle såper. God håndhygiene med mild såpe er godt nok for hverdagssysler som fermentering.

Bakteriekulturene vi dyrker frem ved fermentering er gode for fordøyelsen. I tillegg bryter fermenteringen ned næringsstoffene i maten sånn at de blir lettere å oppta for kroppen. Og best av alt - det smaker skikkelig godt!  

Jeg lagde kimchien i august og etter en ukes tid i fermenteringskrukka var den klar til å spise. Etterpå har jeg oppbevart den i patentglass/norgesglass i kjøleskapet, og den er fortsatt sprød og god nå, tre måneder senere. Det er som å ha sommeren og høsten bevart på glass gjennom vinteren.

 

Midlertidig permanent bolig

Vårt lille stykke land i økolandsbyen Friland på Djursland venter på oss. Imens vi gjør vi oss ferdige med våre byliv i København. Men vi har fått oss et bittelite ventehus!  

 Etter 10 år i byen er vi virkelig klare for å rykke ut. Likevel går det et års tid mer, før vi rykker, for Frimand har en snekkerutdannelse som skal gjøres ferdig først, og en læreplass han ikke vil bytte ut. 

Jeg føler at jeg sitter på hendene.

Men det er ikke helt sant, for jeg bruker mye tid på å forberede meg og utdanne meg til livet som kommer. I påsken og i sommer tok jeg permakultur design certifikat kurset (PDC), som utdanner en til å bedrive permakultur og til å undervise andre i det.  Jeg fulgte også et fire ukers introduksjonskurs til permakultur på nettet: (Intro to permaculture design). Og jeg har skaffet meg en hyllemeter bøker om permakultur og selvforsyning som jeg er i gang med å pløye med igjennom  (…pun not intended!).

Og selv om Frimand og jeg ikke har hatt mye tid til å være på Friland over sommeren, har vi fått gjort en hel del på få uker. I juni fikk vi først demontert polytunnelen som stod på grunden da vi overtok. Det er et drivhus i plastduk, som er relativt billig, men ikke er særlig hyggelig måte å lage drivhus på. Vi bodde i den et par dager før vi besluttet oss for å demontere den og forsøke å selge den. (...Den er stadig til salgs.)

De første dagene i sommer bodde vi i polytunnelen. Det var litt som å være i en ørken. Helt tørr luft, 100 grader varmt om dagen og kaldt om natten. Men også litt hyggelig, og spennende når det kom et skikkelig uvær en natt. 

De første dagene i sommer bodde vi i polytunnelen. Det var litt som å være i en ørken. Helt tørr luft, 100 grader varmt om dagen og kaldt om natten. Men også litt hyggelig, og spennende når det kom et skikkelig uvær en natt. 

Som ny på Friland tar det ikke lang tid å oppdage at det er noen som kan hjelpe en med alt. Og etter å ha lett en del på nettet etter en skurvogn/brakke som vi kunne sette opp som midlertidig bolig på tomten, fantes løsningen rett oppe i veien på Friland. Vi kunne overta Theas gamle skurvogn, som har huset henne og familien helt siden de var med til å starte Friland i 2001. Friland kunne også hjelpe med å få den flyttet, for det er en som har en gravemaskin som man kan leie billig. Så etter at vi fikk jekket brakka opp og satt hjul på den, kjørte Theas kjæreste Thomas gravemaskinen med skurvognen på slep ned til sin nye plass i nordeneden av tomten vår.

Den lille grønne skurvognen inneholder en liten entre, et bad med toalett og dusj/bruser og et lite rom på 8 kvadradmeter med kjøkken. Perfekt lite tiny house for oss nå når vi kun kommer på besøk og når vi skal bygge. Og etter at vi er ferdige med husbyggingen tenker vi å beholde den som kontor og verksted.

Thea hadde godt advart oss om at taket nok skulle gås etter, så det fikk Frimand tatt seg av med det samme, mens jeg ga ytterveggene et nytt strøk mosegrønn maling, i god jakthytte stil.

Thea hadde godt advart oss om at taket nok skulle gås etter, så det fikk Frimand tatt seg av med det samme, mens jeg ga ytterveggene et nytt strøk mosegrønn maling, i god jakthytte stil.